Vil NDLA gi mangfold eller ikke?

[Leif Harboe]

La meg først si at jeg som norsklærer aldri har hatt et større mangfold enn jeg har nå når det gjelder læremidler.
Elevene har trykte lærebøker (som vi anslagsvis bruker i 30% av timene)
Det er et mangfold av digitale ressurser som jeg har stor glede av i undervisningen:
a. ferske, aktuelle kronikker og leserinnlegg
b. blogger
c. podcaster (thank you, NRK)
d. webtv (NRK)
e. korrekturavdelingen.no
f. http://nynorsksenteret.no/
g. opplegg som kjekke og delingsorienterte kolleger legger ut for del og bruk
h. NDLA (som måned for måned blir bedre, jeg setter f.eks. pris på at jeg kan lenke opp nynorskversjonen av tekstene de har lagt ut - slik at elevene mine får lese mer nynorsk enn de ellers ville ha gjort, alle mine elever ifjor hadde lærebok på bokmål!)
i. sprakrad.no
og jeg kunne nevnt mange andre ressurser også (skriver forøvrig på norskboka.no 2. utgave - der jeg går mer i dybden på disse tingene).
Jeg har en viss forståelse for forlagenes kamp for å kvele NDLA i fødselen. Videregående skole har totalt sett vært en viktig inntektskilde for forlagene, og de ser at digitaliseringa kan føre til en mindre salg av trykte læremiddel. Jeg forstår det slik at en del fylker definerer pc'en som læremiddel, og bruker penger staten har gitt til læremiddel for å finansiere dette viktige, men kostbare prosjektet (korriger meg hvis jeg tar feil). Eksempelvis får min datter en pc til høsten når hun begynner i vgs som hun betaler 2000 kroner for i egenandel, og der fylket tar resten.
Jeg skriver innledningsvis at jeg aldri har hatt et slik mangfold som idag, jeg ønsker at mer av teoristoffet i norskfaget foreligger i digital form. Jeg ønsker å kunne velge mellom ulike framstillinger og uten å gå veien om kopimaskinen.
Jeg ser noen i ndla-diskusjonene ønsker å frata NDLA rollen som produsent og leverandør, at de skal være et slags standariseringsorgan o.l. Dette begrunnes med at de mener at fylkene vil slutte å gi penger til innkjøp ved å peke på at det finnes heldekkende, fritt tilgjengelige NDLA-læremiddel. En slik rolle vil etter min oppfatning skape et mindre mangfold, det gjør at det lettere blir "den ene boka", det gjør at vi i vgs vil oppleve det man ser i mange kommuner, bøker som altfor sjeldent skiftes ut, utstrakt bruk av papirkopier osv. Jeg synes imidlertid det er viktig å passe på at NDLA ikke ensidig vil brukes som et innsparingsargument. Skolene må få penger til innkjøp av fritt valgte læremidler, men det er kanskje ikke nødvendig at hver elev har en bok i hvert fag. Digitaliseringa åpner jo for en større fleksibilitet.

[Grethe Melby]

Jeg er som deg grunnleggende positiv til mulighetene for økt fleksibilitet som digitaliseringen åpner for, og som også legger til rette for at undervisningen kan bli mer variert. Kanskje er det fordi jeg er ny lærer, eller fordi jeg er medielærer, men for meg er ikke læreboken navet all min undervisning dreier rundt. Men ikke dermed sagt at jeg ikke bruker bok, og mener at bok ikke er viktig. Men jeg tror kanskje jeg ville ha klart meg uten at alle elevene hadde hatt én og samme lærebok, hvis jeg bare hadde fått litt tid til å planlegge hvordan det skulle foregått. Tid til planlegging er ikke akkurat det jeg har fått mest av i mine nå to år som lærer.

Min bekymring er som din, at motivasjonen bak tiltak som NDLA er innsparing, en slik spareglede synes også tuftet på en naiv forståelse av forholdet mellom teknologi og samfunnsutvikling.

Mediehistorien viser oss nemlig at innføring av ny teknologi sjelden fører til at den ene kommunikasjonsformen erstatter den andre: Kommunikasjonsformer som forutsetter fysisk tilstedeværelse og ansikt-til-ansikt-kommunikasjon, som feks. teater og konserter forsvant ikke med boken eller grammofonen, boken forsvant ikke med filmen, filmen forsvant heller ikke med fjernsynet.

Det som ofte skjer er at ny teknologi fører til at kommunikasjon ved hjelp av gammel endrer form og funksjon. Altså: Det ble ikke slutt på teater og konserter, men en kan si at disse kulturformenes rolle i samfunnet har endret seg, og det har de gjort fordi de står i i en sammenheng med andre kommunikasjonsformer: Hvor er Hove-festivalen uten platebransjens utgivelser, og hvor er platebransjens utgivelser uten Hove-festivalen?

Vi bytter altså ikke ut, men får bare mer og mer, i lag på lag. Dette koster, og jeg tror det er lite å spare her. Mens selv om det koster, tenker jeg det er verdt investeringen: Såvidt meg bekjent, er det generell enighet om at det er god pedagogikk at undervisningen er variert. Her skapes muligheter for økt fleksibilitet og variasjon - hvis vi benytter oss av muligheten.

Spørsmålet om hvorvidt mulighetene benyttes avgjøres i liten grad av teknologien selv, men av den kulturen som som allerede eksisterer der ny teknologi introduseres. Dersom vi har å gjøre med en lærer som er vant til å tufte langt mer enn 30% av undervisningen på boka, og som synes at dette er best for sin egen virksomhet, skal man jobbe ganske hardt for å overbevise vedkommende om å endre på denne praksisen. En slik endring må forankres, og jeg opplever at den endringen som nå pågår, og som jeg langt på vei mener er riktig, ikke er forankret godt nok nedover i skoleverket. Det holder nemlig ikke å bare overbevise alle Leif Harbo´ene og Grethe Melby´ene om at her finnes det flere muligheter enn problemer. Flere må få tid til å orientere seg og bli kjent med mulighetene. Akkurat her mener jeg at en kan spørre om det vi for tiden ser er god endringsledelse. Jeg har mine tvil om det, og er litt lei meg for at endringsprosessen synes å være så slurvete gjennomført.

Ofte møtes jeg med påstanden om at man må ha datamaskiner i skolen fordi utviklingen krever det, men i en slik påstand ligger en forglemmelse: Det er skolen som er utviklingen. Det finnes få institusjoner i samfunnet med en så gjennomgripende kraft som nettopp skolen. Det som kanskje ikke kommer så godt frem i disse diskusjonene er hvordan digitaliseringen åpner opp for en endret forstålse av samtidens skole og hvilken rolle læreren kan spille for hele samfunnet - ikke bare for skolen. Ofte snakker man om at fortidens lærere ble møtt med respekt og ansett som bygdas klokeste, og en person ikke bare elevene, men også resten av borgerne, fant det verdt å lytte til. I dag heter deg seg at lærer, det er det ingen som vil bli, og alt for mange lærere sier at det å bli lærer var plan B, etter at plan A ikke lykkes. Men nettopp ved at læreverkene blir tilgjengelige, ikke bare for lærere og elever, men for alle som finner veien til NDLA eller lærernes wikier og blogger, ligger potensialet til å skape en kultur for læring som strekker seg ut over klasserommets fire vegger og skolegårdens rom. Her mener jeg det er verdt å merke seg at etter NRK-monopolets oppløsning (der det ble slutt på at alle satt pal foran nyhetene klokken halv åtte) er det veldig lite som samler oss mer i hverdagen enn nettopp skolen - enten du eller dine barn går på privat eller offentlig skole skal du på en eller annen måte ha hatt befatning med læreplanene og deres kompetansemål. I denne situasjonen har man som lærer muligheten til å se på seg selv som mer enn et offer - man er også en endringsagent. Det er kanskje en ny rolle for mange, hva vet jeg, personlig tenker jeg at rollen bør være velkjent all den tid læring for det meste handler om at man endrer seg, lærer noe nytt, ser noe på nye måter.

Så vil NDLA gi mangfold eller ei? NDLA bør bli en del av mangfoldet, kanskje forsvinner praksisen med at alle elever leser de samme bøkene hele året, og at det blir slik at elever leser ulike bøker og tekster som alle styrer mot kompetansemålene, og at det som skjer er at det blir en felles diskusjon, heller enn en felles lesning. Men det kommer faktisk helt an på hvordan NDLA og digitaliseringen blir møtt i skolen. Og da tenker jeg at strategien for å skape det gode møtet ikke er helt vellykket, og at det ikke er lærerne, men de som ønsker dagens endringer som først og fremst kan lastes for det.

[Erik]

Forleggar William Nygaard er kritisk til etableringa av NDLA...

[MarcelDD]

...jeg blir nesten lit fløy: når jeg ser at mitt miljø(Lokus123/Lokus.no) som jobber så intensivt med å gi skole Norge de beste faglige digitale ressurser ikke blir listet her som en viktig del av mangfoldet( vi hadde 30.000 brukere inne per dag på Lokus og Lokus123 i gratisperioden!). Spørsmålet er ikke NDLA(eller skolebok) eller ikke, men hvordan et godt fungerende marked for digitale ressurser skal utvikles, stimuleres og opprettholdes i et lite land som Norge med begrenset adgang til både gode pedagogiske og teknologiske miljøer. Jeg er overbevist om at om lærere skal beholde muligheten til å velge de faglige beste ressurser ut fra et mangfoldig tilbud av konkurerende læremidler, trenger samfunnet at statlige finansierte innholds produsenter som NDLA fungerer under det samme økonomiske rammeverket en de private.

[Henning Lund]

Mangfold kan jo være så mangt, det. Jeg er stort sett enig i det Leif skriver, og jeg synes lektor Melby har et veldig viktig poeng i det siste avsnittet sitt.

Hva med konkurranse og fritt valg av læremidler – det som er forlagenes viktigste argument? Etter min mening er det i stor grad en illusjon. Vi har, for det første, ikke SÅ mange verk å velge mellom i hvert fag. I de fagene jeg kjenner er det stort sett fra ett til tre læreverk, og det er i bunn og grunn marginale forskjeller på dem. For det andre har konseptet ”gratis læremidler” fjernet mesteparten av det som måtte være igjen av frihet. Når vi har gjort vårt valg blant de tre læreverkene, er vi låst for flere år framover. Skolen har brukt enorme ressurser på å kjøpe utlånsbøker, slik at – for det tredje – MarcelDD: REALITETEN er at vi ikke har råd til elevlisenser til forlagenes digitale ressurser. De kan være så gode de vil, men på vår skole er i alle fall virkeligheten slik at innholdet på f. eks. Lokus faktisk er uinteressant. Kassa er bunnskrapt, og det er ikke snakk om å finne penger til å kunne bruke de digitale ressursene i tillegg. (Hos oss er f.ø. konsekvensen av det at vi i praksis stort sett velger vekk forlag som tar betalt for nettressursene sine)

Hadde vi sluppet den tvangstrøya som gratis lærebøker innebærer, kunne jeg i det minste ha sagt til elevene mine: ”Kjøp en naturfagbok, velg selv hvilken du vil ha”. Da hadde jeg fått et visst lærebokmangfold i klasserommet. Men det er, som Leif er inne på, fremveksten av de digitale verktøyene – uavhengig av forlag etc - som virkelig sørger for det økte mangfoldet nå. NDLA har en naturlig plass der. Jeg synes det er spennende å se hvordan det å jobbe med NDLA med elevene fremmer mangfold og kreativitet i klasserommet; det ser faktisk ut til å fungere som et insitament i seg selv for elevene til å søke flere kunnskapskilder, og det inspirerer meg til å ta i bruk nye læringsverktøy.

Jeg har jo forståelse for at forlagene vil verne om inntektene sine, men samtidig tror jeg vel at de etter hvert må gjøre noen mer dramatiske forandringer i måten å tenke på. Vi er vel smått om senn på vei bort fra den gamle modellen der vi kjøpte ”ferdigtygde” læreplantolkninger og opplegg når vi kjøpte lærebok. Selv om forlagene lager nettressurser med fine animasjoner osv, har jeg vel inntrykk av at de ikke egentlig forandrer den grunnleggende tenkemåten sin i så måte? Det blir bare litt mer avansert? Eller tar jeg helt feil? Det blir vel uansett egentlig forlagenes utfordring å lage produkter som er så interessante at skolene velger å bruke penger på dem. Reaksjonene til Nygaard synes jeg skyter langt over mål, og de virker nesten desperate. Dessuten er det jo flinke fagfolk som leverer det faglige innholdet til NDLA også, og da er det på kanten til å være arrogant når man trekker kvaliteten på disse læremidlene i tvil.